Vi besøker våre rettsinstanser mandag 23. mai. Tidspunkt senere. Vil du bli med? Ta kontakt med Kåre eller Steffen.
Vi får enn dommer til å fortelle oss om virksomhetene, også slik de ter seg fra innsiden.
Høyesterett har fungert i 207 år med en start i Katedralskolens bibliotek, samme lokale som det første Storting benyttet i Christiania, småbyen med 10.000 innbyggere, som nå var blitt Norges hovedstad. Senere kom den til Gamle Rådhus noen år, videre til Dronningens gate i vel 50 år, et midlertidig opphold i Bernt Ankers Paléet og så inn i dagens høyesteretts bygning, som da rommet alle tre rettsinstansene, også byretten og lagmannsretten.
Vi håper å få en titt innenfor i de ærverdige, barokke lokaler.
Våre ben fører oss derfra til neste rett på menyen, byretten, som nå er blitt Tingretten. Der starter alle gjenvordigheters krangel og disputt. Det blir ikke tid til så mye lokalt innsyn men funksjonene vil bli belyst.
Nær ved finner vi så Lagmannsretten, eller Appeal Court som det heter i utlandet. Altså, saker som får ny domsvurdering, hvis de slipper gjennom en vurdering om den har sjanser. Rettsbehandling koster penger, mange penger. Spesielt vil vi få høre om megling hvor partene under kyndig ledelse kanskje enes uten domsavsigelse. Dette sparer systemet for millioner av kroner. Her får vi et besøk inn i rettsal med noen vurderinger av dommernes roller.
Bena bærer videre mot Tugthuset, naturlig nok, for på restaurant Tukthuset kan vi få et velfortjent måltid. I restauranten ser vi fortsatt en stenmur fra det tidligere 18 dekar store tukthus fra 1700-tallet. Vi får høre litt om denne institusjons historie også.
Veien til Tukthuset er lang, kanskje en kilometer, så vi tar en liten hvilepause foran nr. 19. Der får vi historien om dette området med Youngstorvet og Vaterland kirkegaard.
Tugthuset
Christiania tukthus, opprinnelig Tugt- og Manufacturhuset var en privat stiftelse, senere Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder (menn kom på slaveri på Akerhus), ble reist i Storgata i Oslo 1737–1740 og åpnet i 1741 som en arbeids- og forbedringsanstalt.
Formålet var først å bekjempe tigging og løsgjengeri, ved å plassere arbeidsføre fattige i anstalten. Man skulle også bruke den til doven og uoppdragen ungdom. Innsettelse i tukthuset ble opprinnelig besluttet av fattigkommisjonen, ikke av rettsvesenet. Dette er en ordning som ble videreført helt fram til 1970, da løsgjengerloven ble opphevet og tvangsarbeidshusene ble nedlagt.
Anstalten ble raskt overfylt, med mer enn 300 innsatte. Det ble foretatt flere utvidelser. De innsatte ble satt i arbeid, og man hadde tidlig på plass tekstilverksted, tobakksspinneri, garveri, fargeri, steinhuggeri og andre produksjonsenheter. Psykisk syke innsatte kunne plasseres i dårekista, opprinnelig to rom som var spesielt innredet for dette.
Mot slutten av 1700-tallet begynte byen å plassere straffedømte i tukthuset. Det var da særlig de som var dømt for nasking og andre småforbrytelser som havnet der. Fra 1813 gikk tukthuset over til å være et rent fengsel, mens de som ble anbrakt etter løsgjengerbestemmelsene ble sendt andre steder. I 1820 tok staten over bygningene og driften, og fra 1830 kom det utvidelser og ombygginger. I 1880-åra gikk det over til å bli et rent kvinnefengsel.
I 1936 ble deler av tomta fraskilt til ny bussterminal, gjennomføring av Henrik Ibsens gate (nå ) og oppføring av . Hovedbygningen ble revet i 1938.
Tukthuset hadde adresse Storgt 33 og var den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania. Fasade mot Storgata var flott, og rundt hele anlegget lå en gråsteins ringmur, som omkranset et område på omkring 18 dekar.
Karl Johan skal ha trodd at tukthuset var hans embetsbolig da ha besøkte Christiania i 1814, fordi han oppfattet det som byens flotteste bygning. Inne på området var det også en kirke og en kirkegård. En del skjeletter ble funnet ved utgraving av ring 1 i 1989.
I 1936 ble deler av tomta fraskilt (Torggt. 15 og 17) til bussterminal, gjennomføring av Henrik Ibsens gate (nå Hammersborggata) og oppføring av Samfunnshuset (Sentrum kino). Hovedbygningen mot Storgata ble revet 1938.
I dagens Storgt 33 hadde Forsvarsdeptet lokaler da forsvarsminister Quisling angivelig ble overfalt i 1932. Pepperoverfallet ble betvilt og aldri oppklart. Under krigen hadde tyskerne et av sine hovedkvarter der og etter krigen kom NSB dit. Polet mot Storgata er nå Kiwibutikk.
Youngstorget
Kommunen vedtok i 1846 en ny regulering av strøket fra Stortorget mot Haussmannsgata. Terrenget var mye åker og eng.
Grosserer Niels Young hadde arvet en løkke etter faren Jørgen Young fra Vinger, som hadde slått seg opp i Christiania etter 1814. Husmannssønnen fra Solør endte opp som Christianias rikeste menn. Den unge sjarmerende mann giftet seg med datter til en meget velstående familie. Datidens bestemmelser sa at en nybakt ektemann fikk råderett over hustruens formue. Denne mulighet tok han vel vare på og ble etter hvert både grosserer, stortingsmann, bystyrerepresentant og branndirektør. I tillegg eide han Enerhaugen og leide der ut tomter i beste husmannsånd.
Sønnen Niels Young overtok det hele i 1837 og viste at forretningstalentet kunne være arvelig. Han tilbød kommunen gratis gategrunn på sin løkke, som var en god del av reguleringsområdet, mot at tomtene der skulle få handelsrett. Resultatet ble gater omtrent som i dag og et torg som fikk navnet Nytorvet. På folkemunne ble det fort kalt Youngstorvet, som ble det offisielle navn først i 1951. Gaten på nordsiden fikk i 1852 navnet Youngsgate. Gata langs torget har populært vært kalt Spyttebakken.
Torget var tenkt for landbruksprodukter, og det var det i rikt monn så lenge jeg bodde i Oslo – og kanskje litt lenger.
Christianiamarkedet på vinterstid startet i 1636 ved Gamle Aker kirke, men flyttet året etter til Gamlebyen, kom til Stortorget i 1736 og ble delvis overført til Youngstorget i 1850-åra. Markedet opphørte offisielt i 1899. Under krigen husker jeg at det lå svære stabler med ved på Youngstorget om vinteren. Basarhallene ble bygget i 1877 til avlasting for basarene ved domkirken.
Omkring forrige århundreskifte var det livlig serveringsvirksomhet rundt torvet. Under basarene i Pløensbakken var det fire restauranter, og på østre langside lå Bazarhallen (Basserallen) under jorden, en ølhall etter tysk mønster med musikk og visesang. Over jorden var det handelsbasarer. Bazarhallen ble i 1880-årene dekorert med eventyrbilder av Fritz Thaulow og andre kunstnere. Virksomheten fortsatte fram til 1924, og de siste årene tok det navnet Maxim. I 1930-årene ble Bazarhallkomplekset revet,og på tomta reiste Folketeaterbygningen seg i 1934-35.
Vest for Youngstorget lå Vaterland kirkegård, opprettet først på 1600-tallet. Det var en kirkegård for fattigvesenets lik fra forstedene utenfor Christiania. Fjellgrunnen egnet seg ikke for begravelser, og kirkegården ble nedlagt 1811. 1862 ble tomten tatt i bruk til politikammeret, Møllergata 19. Politiet flyttet inn i 1866 og den nyopprettede domstolen Christiania byrett flyttet inn i annen etasje da byretten trådte i virksomhet fra 1. januar 1867. Det ble byens første tinghus. Tidligere ble tingene holdt på rådstuen og bestyrt av byfogden. Byretten ble gradvis fra 1914 flyttet, hovedsakelig til Oslo Tinghus i Grubbegata 1-3.
Bak nr. 19 lå det tidligere en stor fengselsbygning. Nr 19 ble nedlagt som politistasjon i 1978, fengselsbygningen revet, og politiets hovedkvarter flyttet til politihuset på Grønland. Der fengslet lå vil nå D-blokka i det nye regjeringskvartalet vokse fram, og dit kommer statsministerens kontor og utenriksdepartementet.
Vi får enn dommer til å fortelle oss om virksomhetene, også slik de ter seg fra innsiden.
Høyesterett har fungert i 207 år med en start i Katedralskolens bibliotek, samme lokale som det første Storting benyttet i Christiania, småbyen med 10.000 innbyggere, som nå var blitt Norges hovedstad. Senere kom den til Gamle Rådhus noen år, videre til Dronningens gate i vel 50 år, et midlertidig opphold i Bernt Ankers Paléet og så inn i dagens høyesteretts bygning, som da rommet alle tre rettsinstansene, også byretten og lagmannsretten.
Vi håper å få en titt innenfor i de ærverdige, barokke lokaler.
Våre ben fører oss derfra til neste rett på menyen, byretten, som nå er blitt Tingretten. Der starter alle gjenvordigheters krangel og disputt. Det blir ikke tid til så mye lokalt innsyn men funksjonene vil bli belyst.
Nær ved finner vi så Lagmannsretten, eller Appeal Court som det heter i utlandet. Altså, saker som får ny domsvurdering, hvis de slipper gjennom en vurdering om den har sjanser. Rettsbehandling koster penger, mange penger. Spesielt vil vi få høre om megling hvor partene under kyndig ledelse kanskje enes uten domsavsigelse. Dette sparer systemet for millioner av kroner. Her får vi et besøk inn i rettsal med noen vurderinger av dommernes roller.
Bena bærer videre mot Tugthuset, naturlig nok, for på restaurant Tukthuset kan vi få et velfortjent måltid. I restauranten ser vi fortsatt en stenmur fra det tidligere 18 dekar store tukthus fra 1700-tallet. Vi får høre litt om denne institusjons historie også.
Veien til Tukthuset er lang, kanskje en kilometer, så vi tar en liten hvilepause foran nr. 19. Der får vi historien om dette området med Youngstorvet og Vaterland kirkegaard.
Tugthuset
Christiania tukthus, opprinnelig Tugt- og Manufacturhuset var en privat stiftelse, senere Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder (menn kom på slaveri på Akerhus), ble reist i Storgata i Oslo 1737–1740 og åpnet i 1741 som en arbeids- og forbedringsanstalt.
Formålet var først å bekjempe tigging og løsgjengeri, ved å plassere arbeidsføre fattige i anstalten. Man skulle også bruke den til doven og uoppdragen ungdom. Innsettelse i tukthuset ble opprinnelig besluttet av fattigkommisjonen, ikke av rettsvesenet. Dette er en ordning som ble videreført helt fram til 1970, da løsgjengerloven ble opphevet og tvangsarbeidshusene ble nedlagt.
Anstalten ble raskt overfylt, med mer enn 300 innsatte. Det ble foretatt flere utvidelser. De innsatte ble satt i arbeid, og man hadde tidlig på plass tekstilverksted, tobakksspinneri, garveri, fargeri, steinhuggeri og andre produksjonsenheter. Psykisk syke innsatte kunne plasseres i dårekista, opprinnelig to rom som var spesielt innredet for dette.
Mot slutten av 1700-tallet begynte byen å plassere straffedømte i tukthuset. Det var da særlig de som var dømt for nasking og andre småforbrytelser som havnet der. Fra 1813 gikk tukthuset over til å være et rent fengsel, mens de som ble anbrakt etter løsgjengerbestemmelsene ble sendt andre steder. I 1820 tok staten over bygningene og driften, og fra 1830 kom det utvidelser og ombygginger. I 1880-åra gikk det over til å bli et rent kvinnefengsel.
I 1936 ble deler av tomta fraskilt til ny bussterminal, gjennomføring av Henrik Ibsens gate (nå ) og oppføring av . Hovedbygningen ble revet i 1938.
Tukthuset hadde adresse Storgt 33 og var den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania. Fasade mot Storgata var flott, og rundt hele anlegget lå en gråsteins ringmur, som omkranset et område på omkring 18 dekar.
Karl Johan skal ha trodd at tukthuset var hans embetsbolig da ha besøkte Christiania i 1814, fordi han oppfattet det som byens flotteste bygning. Inne på området var det også en kirke og en kirkegård. En del skjeletter ble funnet ved utgraving av ring 1 i 1989.
I 1936 ble deler av tomta fraskilt (Torggt. 15 og 17) til bussterminal, gjennomføring av Henrik Ibsens gate (nå Hammersborggata) og oppføring av Samfunnshuset (Sentrum kino). Hovedbygningen mot Storgata ble revet 1938.
I dagens Storgt 33 hadde Forsvarsdeptet lokaler da forsvarsminister Quisling angivelig ble overfalt i 1932. Pepperoverfallet ble betvilt og aldri oppklart. Under krigen hadde tyskerne et av sine hovedkvarter der og etter krigen kom NSB dit. Polet mot Storgata er nå Kiwibutikk.
Youngstorget
Kommunen vedtok i 1846 en ny regulering av strøket fra Stortorget mot Haussmannsgata. Terrenget var mye åker og eng.
Grosserer Niels Young hadde arvet en løkke etter faren Jørgen Young fra Vinger, som hadde slått seg opp i Christiania etter 1814. Husmannssønnen fra Solør endte opp som Christianias rikeste menn. Den unge sjarmerende mann giftet seg med datter til en meget velstående familie. Datidens bestemmelser sa at en nybakt ektemann fikk råderett over hustruens formue. Denne mulighet tok han vel vare på og ble etter hvert både grosserer, stortingsmann, bystyrerepresentant og branndirektør. I tillegg eide han Enerhaugen og leide der ut tomter i beste husmannsånd.
Sønnen Niels Young overtok det hele i 1837 og viste at forretningstalentet kunne være arvelig. Han tilbød kommunen gratis gategrunn på sin løkke, som var en god del av reguleringsområdet, mot at tomtene der skulle få handelsrett. Resultatet ble gater omtrent som i dag og et torg som fikk navnet Nytorvet. På folkemunne ble det fort kalt Youngstorvet, som ble det offisielle navn først i 1951. Gaten på nordsiden fikk i 1852 navnet Youngsgate. Gata langs torget har populært vært kalt Spyttebakken.
Torget var tenkt for landbruksprodukter, og det var det i rikt monn så lenge jeg bodde i Oslo – og kanskje litt lenger.
Christianiamarkedet på vinterstid startet i 1636 ved Gamle Aker kirke, men flyttet året etter til Gamlebyen, kom til Stortorget i 1736 og ble delvis overført til Youngstorget i 1850-åra. Markedet opphørte offisielt i 1899. Under krigen husker jeg at det lå svære stabler med ved på Youngstorget om vinteren. Basarhallene ble bygget i 1877 til avlasting for basarene ved domkirken.
Omkring forrige århundreskifte var det livlig serveringsvirksomhet rundt torvet. Under basarene i Pløensbakken var det fire restauranter, og på østre langside lå Bazarhallen (Basserallen) under jorden, en ølhall etter tysk mønster med musikk og visesang. Over jorden var det handelsbasarer. Bazarhallen ble i 1880-årene dekorert med eventyrbilder av Fritz Thaulow og andre kunstnere. Virksomheten fortsatte fram til 1924, og de siste årene tok det navnet Maxim. I 1930-årene ble Bazarhallkomplekset revet,og på tomta reiste Folketeaterbygningen seg i 1934-35.
Vest for Youngstorget lå Vaterland kirkegård, opprettet først på 1600-tallet. Det var en kirkegård for fattigvesenets lik fra forstedene utenfor Christiania. Fjellgrunnen egnet seg ikke for begravelser, og kirkegården ble nedlagt 1811. 1862 ble tomten tatt i bruk til politikammeret, Møllergata 19. Politiet flyttet inn i 1866 og den nyopprettede domstolen Christiania byrett flyttet inn i annen etasje da byretten trådte i virksomhet fra 1. januar 1867. Det ble byens første tinghus. Tidligere ble tingene holdt på rådstuen og bestyrt av byfogden. Byretten ble gradvis fra 1914 flyttet, hovedsakelig til Oslo Tinghus i Grubbegata 1-3.
Bak nr. 19 lå det tidligere en stor fengselsbygning. Nr 19 ble nedlagt som politistasjon i 1978, fengselsbygningen revet, og politiets hovedkvarter flyttet til politihuset på Grønland. Der fengslet lå vil nå D-blokka i det nye regjeringskvartalet vokse fram, og dit kommer statsministerens kontor og utenriksdepartementet.
|
|
